Web 2.0 gir nye PR-muligheter
Det er omskiftelige tider for mediene – og for alle oss som pleide å bruke dem. Det er noe grunnleggende feil ved påstanden, for selv om vi i økende grad slutter å bruke institusjonsmediene, de såkalte gammelmediene, forblir vi mediabrukere så det forslår, mer enn noen gang, faktisk. Forskjellen er bare den at vi nå kaller mediene sosiale, enten de heter Facebook, Twitter, blogger, YouTube, Flickr og så videre.
Den nye virkeligheten påvirker ikke bare pressen og dens (tidligere) brukere, men i høyeste grad også annonsørene og, ikke minst, informasjons- og kommunikasjonsaktørene i næringslivet. Alle som har forvaltet marketingbudsjetter, vet at hel- og halvsidene, ja selv de mindre modulene i avisene koster skjorta. Annonser i nettavisene er slett ikke billige, de heller. Vi som også har fusket i PR- og kommunikasjonsfaget, vet også hvor vanskelig det er å få antatt pressemeldinger, om man da ikke har noe tilnærmelsesvis skandaløst å bringe til torgs.
I kombinasjon med at leserne rømmer avisene, og, etter hvert, også nettavisene, har stadig flere av de forutseende aktørene begynt å bruke de sosiale plattformene. De forbrukerorienterte tilbyderne oppretter fan pages og profiler for tjenester og produkter på Facebook. Ta bare Norwegian Air Shuttle. 76.682 «liker» dem på Facebook. 76.682 individer, som av egen og fri vilje har bedt om nyheter fra Norwegian! Stort takknemligere målgrupper finner du ikke. Og TV-reklamen… Som de fleste vil vite, er det ikke produksjonen av TV-spottene som koster. Det er distribusjonen som tømmer budsjettene. Og løsningen?
Slipp TV-spotten på YouTube, vel! Ikke bare er den gratis, det er der kundene ser den, delt via Facebook og blogger, slik jeg gjør det her:
httpvh://www.youtube.com/watch?v=ryOuu0zjg6A
Kort sagt: Hvorfor betale, når du får det gratis – og når ut til flere mens du først er i gang?
Mediene er døde, leve de sosiale mediene
For næringslivet spiller plattformen for kommunikasjonen svært liten rolle. Budskapet skal treffe målgruppene der de befinner seg. For tiden slumper det faktisk til å være de sosiale mediene, men man skal være varsom med å spå om fremtiden. Avisene mener den ligger i iPaden, som de tror vil få leserne, som for en stor del alt har forlatt dem, til igjen å betale for nyhetene.
Jeg tror ikke det, men forstår at de gjerne vil prøve. Til syvende og sist har de ingen valg. Det har derimot annonsørene og informatørene, som står med flere alternativer enn noengang i historien. Alternativene til den institusjonelle avisen begynner også å bli fler og fler. I en bloggpost for noen uker siden, om verdensvevens tillyste endelikt, viste jeg frem den geniale iPad-appen Flipboard, som lager skreddersydde magasiner for brukerne, primært basert på anbefalinger fra den virtuelle omgangskretsen:
httpvh://www.youtube.com/watch?v=v2vpvEDS00o
Men man trenger ingenlunde iPad. Som gammel pressemann er jeg rimeligvis opptatt av utviklingen i just det faget. Derfor har jeg snekret min egen, automatisk oppdaterte avis over emnet, basert på en Twitter-liste jeg har laget meg. Og vips, ferdig avis! Enhver som arbeider med informasjon, samfunnskontakt eller PR, må øyne uante muligheter i disse løsningene, som utvilsomt vil bidra til nok en spiker i gammelmedienes kiste.
Likevel vil vi (det vil si dem av oss som fortsatt er interessert) sannsynligvis fortsatt ha glede av avisene i ennå noen år, i den ene formen eller den andre. Det fins fortsatt en ikke helt ubetydelig skare som ennå har dem som sin viktigste informasjonskilde. Dermed vil kommunikatørene fortsatt være avhengige av å nå målgruppene sine – gjennom avisspaltene. Da er vi tilbake ved pressemeldingene igjen.
Hvil i fred, pressemelding (1906–2010) – og lenge leve tweeten
Mediaspaltisten Simon Dumenco i amerikanske Advertiding Age er ikke nådig når han spår pressemeldingens fremtid. Tvert om går han så langt som til å erklære den død:
[…] Kanye’s [West] belated arrival on Twitter (with a Twitter Verified Account, launched in July) has had me thinking about how, increasingly, the news media has a nifty new way of «reporting» entertainment news: regurgitating celebrity tweets. It wasn’t that long ago that a celebrity with something «important» to put out there, like an apology, would automatically say it through a tightly controlled protocol, like a set of engineered sound bites delivered via a well-staged interview. Now 140 characters or fewer suffices.
og:
[…] The long-suffering, much-maligned press release, I’d argue, finally died this summer, thanks particularly to JetBlue and BP, with a little moral support from Kanye West and just about every other celebrity with thumbs. (Of course, press releases will probably continue to stumble along, zombie-like, for years to come, because too many PR folks are still heavily invested in grinding them out.)
Og han har et poeng. Som informasjonsmedarbeider kan du ha stor glede av sosiale medier som Twitter. Om du sørger for at utvalgte fagjournalister, med naturlig interesse for din bransje, følger deg på Twitter, har du plutselig hele Media-Norge for dine føtter, om du spiller kortene riktig.
Selv pressekonferansene er ikke hva de engang var. Da rockepresten Bjørn Eidsvåg i dag lanserte den siste låten sin, «Nede for telling», gjorde han det med en pressekonferanse på Twitter. Og, for ytterligere å demonstrere teknologiens muligheter, gjengir jeg her noen utdrag fra seansen, kjapt klippet inn fra Twitter:
— this quote was brought to you by quoteurl
Late journalister behøver ikke engang skrive, men kan, som jeg har gjort her, lime dialogen inn. Rå, ubehandlet, slik brukerne av de sosiale mediene vil ha det.
Kort sagt: Mulighetene er legio. Men ennå har vi knapt nok sett begynnelsen. Én eksisterende mulighet, en ordentlig sosial en, er at du kan klikke ett av ikonene på raden under her, og dele denne saken i et sosialt medium av eget forgodtbefinnende.
Artikkelen er opprinnelig publisert på pergament.no, men gjengis i sin helhet, med forfatterens tillatelse.
